Ny forskning som nå vises i tidsskriftet Nature Medicine undersøkte svulster i glioblastoma og resultatene flytter forskere nærmere å forstå hvorfor denne formen for hjernekreft ikke responderer like bra på immunterapi som andre kreftformer.
Immunterapi er en behandlingstype som tar sikte på å øke immunforsvaret i kampen mot kreft.
Terapien har vist seg å være meget vellykket mot forskjellige aggressive kreftformer for eksempel trippel-negativ brystkreft.
Imidlertid hjelper immunterapi faktisk færre enn 1 av 10 personer med glioblastom.
Dette er en form for hjernekreft med et medianutsikt på bare 15-18 måneder.
Så hvorfor fungerer ikke immunterapi like effektivt i disse svulstene? Et team av forskere ledet av Raul Rabadan Ph.D.-en professor i systembiologi og biomedisinsk informatikk ved Columbia University Vagelos College of Physicians and Surgeons i New York City NY-satt ut for å undersøke.
PD-1-proteinets rolle i kreft
Som forskerne forklarer blokkerer kreft noen ganger aktiviteten til immunsystemet ved å påvirke et protein kalt PD-1.
PD-1 er til stede på immunceller kalt T-celler. Der hjelper det å sikre at immunforsvaret ikke overdriver sitt svar når det reagerer på trusler. Når PD-1 binder seg til et annet protein kalt PD-L1 stopper det T-celler fra å angripe andre celler-inkludert tumorceller.
Så noen immunterapi medisiner fungerer ved å blokkere PD-1 som «frigjør bremsene på immunforsvaret» og lar T-celler løpe løs og drepe kreftceller.
PD-1-hemmere har suksess i de fleste krefttyper så professor Rabadan og kollegene lurte på hvilken effekt disse stoffene ville ha på glioblastom. De studerte tumormikromiljøet-det vil si cellene som opprettholder veksten av svulsten-hos 66 personer med glioblastom.
Forskerne undersøkte tumormikromiljøet både før og etter behandling av svulstene med PD-1-hemmere nivolumab eller pembrolizumab.
Av de 66 glioblastomtilfellene svarte 17 immunterapi i en periode på minst 6 måneder.
Å forutsi en persons reaksjon på behandling
Forskerne «genomiske og transkriptomiske analyser demonstrerte at resten av disse svulstene hadde betydelig flere mutasjoner i et gen som heter PTEN som normalt koder for et enzym som fungerer som en tumorundertrykkende middel.
Professor Rabadan og hans kolleger fant også at det høyere antallet PTEN-mutasjoner økte antallet makrofager. Dette er immunceller som normalt «spiser» bakterier virus og andre mikroorganismer.
Makrofager skyller også ut døde celler og cellulært avfall samt stimulerer aktiviteten til andre immunceller.
Ved glioblastoma utløste makrofager vekstfaktorer som drev vekst og spredning av kreftceller. Analysen avslørte også at kreftceller i glioblastomasvulster var veldig tett pakket sammen noe som kan gjøre det vanskeligere for immunceller å trenge gjennom og ødelegge svulsten.
På den annen side hadde svulster som responderte på behandling flere genetiske endringer i MAPK-signalveien som er nøkkelen for å regulere mobilfunksjon.
Studer medforfatter Dr. Fabio M. Iwamoto-en nevro-onkolog og assisterende professor i nevrologi ved Columbia University Vagelos College of Physicians and Surgeons-kommenterer funnene og sier:
«Disse mutasjonene skjedde før pasientene ble behandlet med PD-1-hemmere så testing av mutasjonene kan være en pålitelig måte å forutsi hvilke pasienter som sannsynligvis vil svare på immunterapi.»
Studieforfatterne antyder også at glioblastomatumorer som har MAPK-mutasjoner kan svare bedre på en kombinert behandling av PD-1-hemmere og MAPK-målrettede medisiner. En slik terapeutisk tilnærming trenger imidlertid fortsatt testing.
Professor Rabadan uttaler: «Vi er fremdeles helt i begynnelsen av å forstå immunterapi mot kreft spesielt ved glioblastom.»
«Men vår studie viser at vi kan være i stand til å forutsi hvilke glioblastomepasienter som kan ha nytte av denne behandlingen. Vi har også identifisert nye mål for behandling som kan forbedre immunterapi for alle glioblastomepasienter.»