Hjernen vår gjenkjenner mønstre og kan «distansere» seg fra detaljene for å se «det større bildet.» Forskere prøver nå å finne ut hvordan hjernen nøyaktig kan få perspektiv.
Vi skal ennå lære nøyaktig hvordan hjernen vår oppretter komplekse forbindelser.
Den menneskelige hjernen er et komplekst maskineri i stand til å absorbere bearbeide holde oppdatere og huske en enorm mengde informasjon som har tillatt oss som art ikke bare å overleve men å trives i en verden full av utfordringer ved hvert steg.
Spedbarn kan tidlig lære å skille og gjenkjenne ansikter identifisere spesifikke lyder og vise en preferanse for dem og til og med å behandle forhold og årsakssammenheng.
Hvordan klarer hjernen vår å navigere i komplekse informasjonsstrømmer og danne nyttige assosiasjoner? Dette er spørsmålet som tre forskere fra University of Pennsylvania i Philadelphia-Christopher Lynn Ari Kahn og Danielle Bassett-har forsøkt å svare på.
Forskerne forklarer at forskere så langt har trodd at hjernen bruker sofistikerte prosesser for å etablere strukturen av høyere orden i statistiske sammenhenger.
I sin nåværende studie la imidlertid de tre etterforskerne frem en annen modell og antydet at hjernen vår er ivrig etter å forenkle informasjon slik at de kan «se det større bildet.»
«Den menneskelige hjerne prøver hele tiden å forutsi hva som kommer videre. Hvis du for eksempel deltar på et foredrag om et tema du vet noe om har du allerede noen forståelse av strukturen med høyere orden. Det hjelper deg å koble ideer sammen og forvente hva du vil høre neste gang.
Christopher Lynn
Forutse konsekvenser
I sin nye modell som de presenterte på American Physical Society March Meeting 2019 forklarer etterforskerne at hjernen må bevege seg bort fra spesifikasjonene for å skape ideer med høyere orden.
Når hun vender seg til impresjonistisk kunst for å illustrere dette konseptet konstaterer Lynn at «hvis du ser på et pointillistmaleri på nært hold kan du identifisere hvert punktum riktig.» Men «Hvis du går 20 meter tilbake blir detaljene uklare men du vil få en bedre følelse av den generelle strukturen.»
Menneskelige hjerner tror han og kollegene gjennomgår en lignende prosess som også betyr at de er veldig avhengige av å lære av tidligere feil.
For å bekrefte denne hypotesen gjennomførte forskerne et eksperiment der de ba deltakerne se på en dataskjerm som viser fem firkanter på rad. Deltakernes oppgave var å trykke på en kombinasjon av taster for å matche sekvensen på skjermen.
Da de målte reaksjonstider fant forskerne at deltakerne hadde en tendens til å trykke på riktig tastekombinasjon i et raskere tempo når de var i stand til å forutse resultatet.
Som en del av eksperimentet representerte forskerne stimuli som noder som utgjorde en del av et nettverk. En deltaker ville se en stimulus som en node i det nettverket og en av de fire andre nodene ved siden av den ville representere den neste stimulansen.
Videre dannet nettverkene enten en «modulær graf» bestående av tre tilkoblede femkanter eller en «gittergrafikk» omfattende fem trekanter med linjer som forbinder dem.
Forskerne bemerket at deltakerne reagerte raskere på de modulære grafene enn på gittergrafene.
Dette resultatet sier etterforskerne antyder at deltakerne fant det lettere å forstå strukturen til den modulære grafen-det vil si den underliggende logikken i det «større bildet»-som gjorde at de kunne komme med raskere spådommer med høyere nøyaktighet.
Ved hjelp av disse funnene prøvde Lynn og kollegene å vurdere en variabel verdi som de kalte «beta» -verdien. Forskerne sier at betaverdien så ut til å være lavere hos personer som hadde større sannsynlighet for å gjøre forutsigelsesfeil og høyere hos dem som fullførte oppgaven mer nøyaktig.
I fremtiden har forskerne som mål å analysere funksjonelle MR-skanninger for å se om hjernen til mennesker som presenterer forskjellige betaverdier så å si «programmeres» annerledes.
- Skriv ut
- Tweet