Min opplevelse av å leve med autisme

I risikoen for å forklare det åpenbare for nevrototypene 陋 陋 mennesker som ikke er på det autistiske spekteret 陋 陋 i publikum­ vet jeg at jeg ikke er enhver autistisk person. Jeg kan bare snakke om min opplevelse som en tredvetom hvit cis-mann som vokste opp i semirural Hertfordshire.

«Du virker ikke autistisk» er noe jeg hører mye.

Dette er fremdeles en autistisk opplevelse­ og selv om det ikke er den samme autistiske opplevelsen som folk du kanskje kjenner eller mennesker du har ennå til å møte­ er det fortsatt en historie som kan hjelpe deg å forstå dine autistiske naboer.

«Du virker ikke autistisk» er noe jeg hører mye.

Det er en rekke forhåndsoppfatninger om hvordan jeg skal se ut­ samt hva en autistisk person er og ikke er i stand til.

Når jeg spør hva folk mener med det­ er responsen vanligvis at jeg «snakker flytende» eller «virker normal.»

Å definere normalt er en oppgave for en annen sosialantropolog. Jeg er den jeg er på grunn av min reise gjennom livet­ og det nåværende autistiske jeget reflekterer den reisen.

Å vokse opp med autisme

Jeg hadde en diagnose av Aspergers syndrom­ eller høyt fungerende autisme­ da jeg var omtrent 8 år gammel. Tatt i betraktning at denne diagnosen fant sted på 90-tallet­ var det en tidlig diagnose sammenlignet med noen av mine jevnaldrende.

Jeg ser for meg at jeg viste de fleste typiske tegn på autisme: repetitiv atferd­ følsomhet for visuelle­ lyd- og taktile stimuli­ smale interesser og vanskeligheter med å forstå kroppsspråk og finessene i sosial interaksjon.

De eneste uvanlige elementene var at jeg engasjerte meg i fantasifull lek-et område som skulle være utenfor evnene mine-og at jeg ønsket å engasjere meg med andre mennesker.

Dette førte til en rekke rare motsetninger. Etter en vurdering kom det frem at jeg hadde en lesealder på 18 år­ men den profesjonelle oppfatningen var at jeg ikke kunne forstå innholdet i en skjønnlitterær bok.

Jeg brydde meg ikke så mye om diagnosen. Jeg var mer interessert i å spille Sonic the Hedgehog­ prøve å få sammen med venner og bli forelsket i verkene til Terry Pratchett på skolebiblioteket. autisme ble utviklet som jeg gjorde.

Ved siden av studiene gikk jeg til logopeder og deltok i en rekke korte «ferier» med andre i lignende situasjoner­ hvor jeg ble oppfordret til å lære sosiale ferdigheter gjennom øvelser og rollespill.

Jeg øvde og prøvde å sette kunnskapen min på prøve i den virkelige verden­ der ingen følger reglene-om å ta svinger­ være høflige og ikke snakke over noen-som vi hadde lært.

Sosial påvirkning

En vanlig myte er at det å være autistisk gjør deg antisosial. Det gjør det ikke.

Jeg elsker å møte mennesker­ tilbringe tid med andre og le. Jeg er medlem av forskjellige rollespill- og brettspillgrupper­ mens jeg også deltar i en skrivegruppe som tidvis går ut og drikker og en drikkegruppe som av og til skriver.

Et aspekt ved min autisme er at jeg hele tiden prøver å lese alle rundt meg.

Jeg prøver å måle stemninger som jeg kanskje ikke er klar over og viser de riktige tegnene som jeg er engasjert i og ønsker å ta del i samtalen.

Det kan ta mye ut av meg­ og jeg trenger å bruke en betydelig mengde nedetid på å slappe av og bearbeide dagens hendelser. Og ja­ også å få tak i nevrosene til enhver sosial faux pas som jeg måtte ha begått.

For eksempel har en av arbeidskollegaene mine lidd av en rekke forstyrrelser. Jeg vil vise at jeg er sympatisk og at jeg innleder med henne til det at hjertet mitt føles tungt­ men jeg er helt utilfreds når det kommer til å uttrykke dette muntlig.

Jeg er misunnelig på de rundt meg som er i stand til naturlig og tilfeldig å henvende seg til henne og tilby støtte. I stedet må jeg skynde meg å ta meg en kaffe og komme tilbake med tankene i orden på et senere tidspunkt.

Dette er presset av å være en høyt fungerende autistisk person. Jeg har lært å skildre den versjonen av meg selv som en nevrologisk ikke-diversifisert person vil akseptere hver dag­ men når jeg blir møtt med vanskelige situasjoner­ blir jeg usikker. Klarer ikke i verste fall å opptre på en passende måte­ og dempe­ frosset eller klaffe. Det er frustrerende for nevrotype som kjenner meg på mitt beste å prøve å forstå dette presset. Jeg synes det er like frustrerende.

Dette strekker seg også til min online persona. Jeg vil ha flurries av innlegg på sosiale medier før jeg blir et spøkelse­ hjemsøker folks feeds­ sakte lager besluttsomhet til jeg kan svare på meldinger og nå ut til venner etter dager med stillhet.

Dette betyr ikke at jeg ikke prøver. Jeg elsker å være rundt mennesker­ jeg synes det bare er vanskelig noen ganger. Jeg liker selskapet ditt­ selv når jeg ikke kan vise deg det.

Før du spør-ja­ jeg har prøvd yoga. Jeg har deltatt i yogaøvelser som en del av dramaklasser og studentteatersamfunnsmøter. Jeg er ufleksibel­ men likte likevel øvelsene.

Likevel stopper det ikke angsten jeg opplever på daglig basis. Etter en økt er jeg fortsatt autistisk. Det er rett og slett mindre sannsynlig at jeg skader meg selv i moderat trening.

Folk har tidligere spurt meg om jeg har en «supermakt.» Det har jeg ikke. I det minste ikke i formen til de som vanligvis tilskrives autisme i skjønnlitteratur­ som ultrahurtig beregning eller korttelling.

Jeg har egnethet til noen få fag­ og selv om jeg trengte litt ekstra tid på eksamener­ presterte jeg godt faglig­ og oppnådde stort sett As og Bs. Mens jeg klarte å lykkes med typiske autistiske fag som matematikk og naturfag­ ville jeg virkelig utforske kunsten.

I motsetning til hva fagfolk trodde da jeg fikk diagnosen­ elsket jeg skjønnlitteratur og kulturell kritikk. Jeg bestemte meg for at jeg ønsket å studere engelsk litteratur ved University of Warwick. Ikke velsignet med savante krefter­ trengte jeg fremdeles veiledning og bruk av en smart tastatur under forelesningene for å hjelpe med studiene mine. Jeg kom ut på den andre siden med en 2: 1.

Uavhengighet og gleder seg

Jeg ble uteksaminert i 2009­ med det formål at min erfaring og karakterer ville hjelpe meg med å finne kortsiktig ansettelse før jeg forhåpentligvis fikk et gjennombrudd og gjort det til publisering-en drøm karrierevei for meg.

Jeg brukte 5 år på å prøve å få kortsiktig ansettelse. Jeg så kollegene mine på sosiale medier finne jobber­ gifte seg og lage familier­ mens jeg slet med å få et intervju.

Hvis jeg ikke hadde vært ærlig i søknadene mine om å være autistisk­ hadde jeg kanskje kommet meg til et intervjuerom-men da hadde jeg ikke fått støtten jeg trengte for å fortsette å jobbe.

Jeg prøvde å få mer erfaring og kvalifikasjoner. Familien min støttet meg da jeg studerte til MA i skriftlig og fikk en utmerkelse.

Jeg brukte over 2 år frivillig på kontorer for å få den erfaringen som trengs for å bryte meg inn i en vanlig 9 til 5 jobb. Jeg deltok på forskjellige arbeidssøkers kurs i regi av National Autistic Society og min lokale myndighet. Likevel var det fremdeles en kamp for å få en fot i døra og inn i et intervju.

Jeg hadde mitt første betalte internship i 2014 i et skolefinansieringsselskap. Jeg klarte ikke å få et intervju for journalistikk eller internship internt i virksomheten­ men jeg ble tatt på som finanserstudent.

Jeg tror fremdeles at dette var basert på antagelsen om at autistiske mennesker er «tall og logiske» mennesker­ men det var en mulighet til å jobbe­ og det var med på å bevise at jeg var ansatt i halvannet år.

Jeg er omtrent uavhengig nå for tiden. Takket være foreldrene mine har jeg satt meg opp i en leilighet med ett soverom.

Jeg flirer mentalt mellom de forskjellige bekymringene mine for å drive ut av kontakt med venner­ om å sørge for at regningene mine blir betalt i tide­ og om hvordan faen jeg skal fullføre romanen som jeg har skrevet i over 2 år.

Jeg spiller ikke lenger Sonic the Hedgehog-jeg foretrekker at spillene mine er engstelige og plottdrevne nå-men jeg er fremdeles den samme autistiske personen som jeg var som barn.

Jeg har brukt livet mitt på å prøve å innlevelse i den nevrototypiske befolkningen i verden­ og jeg har gitt deg et innblikk i hvordan livet mitt liker.

Empati fungerer imidlertid begge veier­ og hvis det er et konsept som jeg vil at du skal vurdere­ vil jeg gjerne at du tar denne kunnskapen og tenker på hvordan du kan empati med en autistisk person som går videre.

Tenk på måter du kan gjøre autismevennlige justeringer hjemme­ på jobb eller med den autistiske personen du ennå skal møte.

Og hvis denne personen er en tredve eller noe hvit cis-mann som vokste opp i semirural Hertfordshire­ bare gi dem litt tid til å skaffe seg kaffe.