Min opplevelse av å leve med bipolar lidelse

«Hun har blå øyne.» Det var det første faren min sa om meg da jeg ble født. Han hadde blå øyne. Det trist meg dypt til å tenke at han allerede var ute etter noe vi hadde felles fra det første øyeblikket han så meg.

Tankene mine ville løpe fra en ting til en annen.

Alle babyer har blå øyne ved fødselen­ men min snudde hassel. Så lenge han levde­ visste faren min aldri at vi faktisk hadde noe til felles. Vi hadde begge bipolar lidelse.

Da jeg var liten fortalte moren min at faren min hadde «manisk depresjon.» For meg bragte det tankene fram en gryte med kokende vann med lokket vibrerende og dampen rømte­ klar til å eksplodere når som helst.

Faren min ville brukt tusenvis av dollar på Rolex-klokker og high-end stereoutstyr og deretter låst seg på soverommet sitt i flere dager. En dag ville han kjærlig erte meg til jeg fniste. Dagen etter knep han uten vred på meg uten grunn.

Han hadde utbrudd som livredde meg. Jeg utmattet meg selv og prøvde å få mening om handlingene hans og tok dem alltid personlig. Jeg var jenta med pappaproblemer­ som udiagnostisert bipolar lidelse gjorde mer komplisert.

Å vokse opp med bipolar lidelse

Jeg har alltid vært utadvendt. Mitt første ord var ikke «mamma» eller «dada’­ det var «hei.» Så snart jeg kunne snakke­ sa jeg «hei» til alle jeg møtte.

På barneskolen var jeg full av hyperaktiv energi og hadde vanskelig for å sitte stille. Lærerne mine sendte meg ofte til rektorens kontor fordi jeg snakket for mye i klassen. På videregående fylte jeg timeplanen min med fritidsaktiviteter og sosiale arrangementer­ og etterlot knapt nok tid til å gjøre lekser.

På college hadde jeg ikke bare en fullstendig timeplan med klasser og jobb­ men jeg kastet meg også inn i aktivistgrupper og deltok hver natt i uken. Jeg fikk stadig nye venner­ og jeg sov med flere mennesker enn jeg kunne telle.

Tankene mine ville løpe fra en ting til en annen. Jeg svingte frem og tilbake med nåde fra mine impulser. Jeg hoppet mellom forhold­ leiligheter­ jobber og til og med seksuelle identiteter. Jeg syklet på et løpende lokomotiv som gikk 120 mil i timen uten tegn til å stoppe.

I løpet av mitt seniorår gikk jeg fra faren min. Han hadde kjøpt våpen og skutt hull i bakken. Han ville kjørt i timevis til billige moteller langt borte og ringe henne med trusler om selvmord. Han hadde tatt piller og fått magen pumpet.

Han vasket og tørket mamma sine arbeidsdrakter i vaskemaskinen­ krympet dem og hengte dem opp igjen på de samme kleshengene. Jeg forestilte meg små dukkestørrelser­ krøllete og manglete uten anerkjennelse­ og faren min-en forvirret galning-stående over de.

Nyheten som forandret alt

Jeg la på nytt neongrønn leppestift i punk-klesbutikken der jeg jobbet da mamma møtte opp for å fortelle at faren min akkurat hadde drept seg. Jeg var følelsesløs i 4 år etter hans død til jeg endelig krasjet. På dette tidspunktet led jeg min første store depressive episode. Helt ute av stand til å fungere­ tok jeg uføre ??permisjon fra jobben.

Moren min sendte meg for å få en psykologisk evaluering­ og etter 6 timers test fikk jeg et ni sider langt dokument. Den var der i svart og hvitt. Jeg hadde en diagnose av bipolar II lidelse.

Jeg ble forferdet over å få vite at jeg hadde sykdommen som hadde drept faren min. Ville jeg ende med å dø av selvmord også? I det øyeblikket virket en bipolar diagnose som en dødsdom.

Jeg begynte å se en terapeut og en psykiater. Jeg prøvde antipsykotika­ antikonvulsiva­ antidepressiva og stemningsstabilisatorer. Kampen for kjemisk likevekt i hjernen min var overveldende­ men jeg fant endelig en cocktail med medisiner som bidro til å balansere intensiteten i humøret mitt.

Å treffe et lavt punkt i livet

I 2012 var jeg på mitt andre ekteskap. Mannen min var en kontrollerende­ verbalt voldelig mann. Vi pusset opp leiligheten vår­ og jeg hadde revet kjøkkenet og badet­ trukket masse betong og støpejern og møtt med dusinvis av entreprenører. Det var utrolig stressende. Jeg var opprørt og irritabel­ og racing-tankene mine katastrofiserte alt som gikk litt galt.

Etter et stygt argument med mannen min­ satte jeg ned en haug med piller med et ballongglass fullt av $ 7 Merlot fra bensinstasjonen. Jeg var 38 år gammel­ bipolar­ og prøvde å drepe meg selv. Akkurat som min bipolare far hadde gjort da han var 55 år. Hva tenkte jeg? Jeg var mammas eneste barn­ og dette ville ødelegge henne­ men jeg var under trylleformelen.

Jeg endte opp festet til en båre på legevakten. Jeg hadde anfall hver halvtime­ og jeg beveget meg inn og ut av bevisstheten­ trakk og sparket mot begrensningene mine når virkeligheten konfronterte meg.

Sent på natten flyttet jeg derfra til et psykiatrisk sykehus­ hvor personalet viste meg til rommet at jeg skulle dele med en romkamerat som bare var ute av fengsel.

Jeg lå våken de neste 2 nettene­ ikke i stand til å sove på grunn av de mange lysene som hele tiden var på og damen med schizofreni i gangen. I løpet av dagen stjal hun alles jeans og oppbevarte dem i en haug i skapet sitt. Om natten skulle hun sette opp og ned den gjengangerende gangen og skrike begge sider av et uforståelig argument med seg selv.

Jeg holdt det sammen og beviste at jeg var bra nok til å slippe ut etter bare 3 dager. Jeg lovet meg selv at jeg aldri ville gå tilbake.

Å forstå sykdommen min

Jeg vil aldri glemme utseendet på mammas ansikt i legevakten. Jeg hadde gitt henne gjennom den samme opplevelsen som faren min hadde­ selv om jeg visste bedre. Det er det som bipolar lidelse gjør. Det får deg til å miste innsikt og innsnevre ditt fokus til et nålepunkt slik at alt og alle andre går seg vill i periferien. Det er total selvopptak.

«Da jeg begynte med bedring­ forsto jeg endelig alvoret av sykdommen min. Denne humørsykdommen kan være dødelig uten ordentlig styring. Jeg ser nå at det som skjedde med faren min­ kunne skje meg.»

Jeg venter alltid på at den andre skoen skal falle. Jeg vet hva som skjer når jeg unnlater å ta vare på meg selv og gi etter for stemmene som sier at jeg ikke skal spise eller å være oppe litt senere på natten.

Jeg må være spesielt forsiktig når noe går galt i livet mitt­ fordi enhver liten hikke kan vekke den hviskende stemmen i hodet mitt. Stemmen som forteller meg at jeg kan flykte ved å dø. Min far må ha hørt den samme stemmen­ og jeg vil ikke ende opp som han gjorde.

Det er ironisk at det tok min fars død for meg å endelig forstå ham. Det var min reaksjon på selvmordet hans som førte til min bipolare diagnose.

Ved å godta diagnosen min­ kunne jeg forstå noe av farens handlinger­ og innså at de verken var min skyld eller hans.

Jeg kan nå se at butikkløfter bare for de høye­ sov sammen med dusinvis av fremmede og forsøk på selvmord med piller og vin var symptomer på min mentale sykdom. Min fars utbrudd­ utålmodighet­ irritasjon og selvmord var nøyaktig det samme­ bare med et annet ansikt.

Minneblink fra både hans og handlingene mine minner meg om denne pågående epifanien­ som førte til at jeg forene alle de skumle minnene fra faren min med oppdagelsene mine. Diagnosen min lærte meg å forstå og tilgi både faren min og meg selv.

Hvor jeg er nå

Jeg er nå en overlevende og en talsmann og skriver for tiden en bok­ kalt Daddy Issues: A Memoir­ om opplevelsene mine. Jeg håper at ved å dele historien min­ kan jeg gi håp til de millionene mennesker som bipolar lidelse og selvmord har påvirket.

«Jeg har bipolar­ men det har meg ikke. Jeg visste aldri hva jeg skulle forvente med faren min­ og jeg vet at hver dag med denne sykdommen er annerledes­ men jeg er en spenstig person.»

Jeg har gjort det gjennom flere store maniske og depressive episoder og har kommet ut på den andre siden. Jeg har også fanget en ny type selvtillit­ som ikke er de falske­ berusende vrangforestillingene fra et manisk sinn­ men en virkelig følelse av å være O.K. med meg selv. Jeg sliter hele tiden­ spesielt med forførende hypomani­ men jeg gjør bare mitt beste og prøver å sette sunne grenser for meg selv.

Noen spurte meg en gang om jeg ville kvitte meg med bipolar lidelse hvis jeg kunne. Svaret mitt er nei. Uansett hvordan jeg har kommet til det punktet hvor jeg er nå-enten det skyldes min bipolare eller min personlighet-har fortiden min gjort meg til en jeg er stolt av å være i dag. Jeg er et bevis på at en bipolar diagnose ikke er en dødsdom. Heller enn å bare overleve­ har jeg trivdes.

Jeg har fått to bachelorgrader i engelsk og grafisk design­ NPRs «All Things vurderted» sendte et intervju med meg­ og kunstverkene mine i nasjonale og internasjonale kunstmuseumsutstillinger og en lærebok for kunstskoler.

Jeg har jobbet i filmbransjen i over 13 år og har mer enn 33 studiepoeng til mitt navn­ samt to Emmy-nominasjoner og en Art Director’s Guild Award. Jeg har også en blogg der jeg deler historiene mine om å leve med bipolar lidelse.

Og likevel­ for alle de profesjonelle prestasjonene mine­ er jeg mest stolt over utvinningen min­ som fremdeles er min hardest kjempede kamp.