Selvmord: Studien finner 4 gener som kan øke risikoen

Ny forskning finner fire genetiske varianter som kan øke risikoen for å dø av selvmord­ uavhengig av miljøfaktorer. Studien identifiserer også hundrevis av andre gener som krever ytterligere analyse­ og som også kan øke sannsynligheten for at en person dør av selvmord.

Middelaldrende menn har en høyere risiko for å dø av selvmord.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør nesten 800 000 mennesker av selvmord hvert år.

Blant personer i alderen 15-29 år er selvmord den nest største dødsårsaken over hele verden.

I USA dør nesten 45 000 mennesker som et resultat av selvmord hvert år­ noe som gjør selvmord til den 10. ledende dødsårsaken blant individer i alle aldre.

Menn som er hvite og middelaldrende­ har imidlertid den høyeste risikoen for å dø av selvmord.

Selv om miljøet har en effekt på forekomsten av selvmord­ har noen studier påpekt at genetiske faktorer også spiller en nøkkelrolle. Eldre studier har faktisk estimert arveligheten av selvmord til 50 prosent.

Ny forskning som vises i tidsskriftet Molecular Psychiatry bruker moderne genomiske sekvenseringsteknikker for å finne spesifikke genetiske faktorer som kan øke risikoen for selvmord.

Dr. Douglas Gray­ som er professor i psykiatri ved University of Utah (U of U) Health i Salt Lake City­ er seniorforfatteren på papiret.

Han forklarer motivasjonen for studien og sa: «Tidligere studier av familier og tvillinger informerte oss om at det er betydelig genetisk risiko forbundet med selvmord.»

«Gener er som tegninger. Det første trinnet er å finne genene som øker risikoen. Å identifisere spesifikke gener kan føre til nye behandlinger for de som trenger dem­» sier Dr. Gray.

4 genetiske varianter og 207 gener funnet

For å identifisere disse genene zoomet Dr. Gray og kollegene inn 43 familier som hadde høyere risiko for selvmord.

Ved å fokusere på en slik «genetisk homogen gruppe’­ reduserte forskerne påvirkningen fra miljøfaktorer-som stress på grunn av en skilsmisse­ arbeidsledighet eller tap av en kjær­ eller har lett tilgang til midler til å ta ens liv ­ for eksempel skytevåpen.

Hilary Coon­ Ph.D.-professor i psykiatri ved U of U Health og den første forfatteren av papiret-forklarer metodene som ble brukt i forskningen. «I denne studien­» sier hun­ «begynte vi med å lete etter den lavthengende frukten­ de genomiske forandringene som kunne påvirke strukturen eller funksjonen til et gen.»

Forskerne undersøkte tilfellene av selvmord blant de svært fjerne slektningene til de 43 familiene. «Vi bruker svært store familier med stor risiko som et forstørrelsesglass for å få oss til de riktige genene som øker risikoen for dette … utfallet­» fortsetter professor Coon.

Totalt sett undersøkte Dr. Gray og teamet genetiske varianter i over 1.300 DNA-prøver fra mennesker som døde av selvmord i Utah. Forskerne korrelerte DNA-resultatene med Utah Population-databasen­ som har slektsdata og medisinske poster fra over 8 millioner mennesker.

Analysen avdekket spesifikke variasjoner i fire gener som kan øke risikoen for selvmordsrelatert død: SP110­ AGBL2­ SUCLA2 og APH1B.

Forskerne identifiserte også ytterligere 207 gener som kan vise seg å være nøkkelen til å påvirke selvmordsrisiko og som trenger ytterligere analyse.

Tidligere studier har koblet 18 av disse genene med selvmordsrisiko og 15 av dem med betennelse­ noe som ytterligere styrker hypotesen om at betennelse og mental helse er forbundet.

Alt i alt «har det nåværende verket produsert flere viktige bevislinjer­» forklarer forfatterne.

Styrken og begrensningene ved studien

Til tross for de betydelige funnene­ påpekte forfatterne noen begrensninger i studien. For eksempel var de fleste tilfeller av selvmord fra personer med nordeuropeisk aner­ noe som begrenser resultatene.

Forskerne hadde heller ikke tilgang til den mentale helsehistorien til hver enkelt person. Potensielle diagnoser av psykiske helseproblemer som forskerne ikke var klar over­ kan ha påvirket resultatene.

Som noen annen kompleks menneskelig tilstand­ advarer prof. Coon­ kan mange miljøfaktorer fremdeles endre den genetiske risikoen.

«Klart genetikk er bare en del av risikoen når det gjelder selvmord … Men vi håper disse funnene vil føre oss til svært mottagelige individer­ slik at vi kan utvikle bedre tiltak for å hjelpe dem med å omgå denne risikoen.»

Professor Hilary Coon­ Ph.D.

«Vi tror disse resultatene bare er toppen av isfjellet. Vi vil fortsette å søke etter ytterligere genendringer som fører til risiko­» avslutter professor Coon.